Home sweet home

Etter ein reise som gjekk over all forventning, var eg tilbake i Noreg, eg var heime igjen etter 7 månder i Uganda. Sjølv om eg liksom skulle vær heime i kjente og kjære omgivelser, følte eg meg som ein frammand. Senga mi var alt for komfortabel, det er roleg over alt, det er opent landskap over alt og «alle» er ute å sykkler og trener til nordsjørittet.

På torsdagen føltes alt frammand, på fredag var ting litt meir kjent, lørdag starter ting å kjennes normalt og i dag føler eg faktisk for første gong sidan eg kom heim, at eg er heime. Det er ein forandra Kaia som kom heim frå Uganda. Eg har lært utruleg mykje om andre mennesker, om meg sjølv, om uviklingsarbeid, fått mange og gode venner og rett og slett blitt forma av den ugandiske kulturen. Norge er mitt heimland, men eg så heldig at eg nå har to land som eg kan kalle heime……

Oppdatering frå Bukoto street, Kampala

Den siste tida har eg hatt veldig blanda følelsar. Heimreise til Noreg nærmar seg med stormskritt og det skal bli godt å komme heim til familie og venner. Samtidig er eg ikkje klar for å reise frå Kampala og Uganda. Dei 6 månadane eg har vore her har betydd utruleg mykje for meg. Eg har fått mange nye og gode venner, lært mykje om utviklingsarbeid og CHRISC, opplevd ein ny og spennande kultur og vokset som person.

 På infield i slutten av januar, bruka me litt tid på å tenkje over kva opplevingar me ville sitje igjen med etter 7 månader som act nower i Uganda. Eg skreiv at eg ville at dagane mine skulle være lærerike, utfordrande, spennande, givande, fylt av glede og ugandisk kultur. Når eg nå ser tilbake på den tida eg har vore her i Uganda, er det akkurat desse orda som beskrive dagane mine. Det har ikkje alltid vore lett å bu i Uganda, langt borte frå familie og venner i Noreg, eller det å arbeide innanfor ein anna kultur og med heilt andre måter å gjere ting på. Ofte er det dei tinga som har frustrert meg mest, som eg ser tilbake på med det største smilet, som for eksempel ungdomstreningane i Mulago. Eg har aldri vore SÅ irritert, som når alle kjem sånn 1- 2 timer etter at me eigentleg skulle møte, og eg har fått utfordra meg sjølv som enten fordragsholder om diverse team som leiarskap, team building, HIV/AIDS og miljø eller som fotballtrener for guttar som er eldre enn meg. Men det er frå nettopp desse treningane at eg har nokon av dei beste minna frå tida mi her i Uganda, me har hatt vannkrig, samarbeidleikar, ledd og spelt fotball. Er det ein ting eg har lært her nede er at når du må bryne deg litt for å nå eit mål, er det mykje kjekkare å nå det målet når du endelig klarer det.

 Nå skal eg nyte dei siste tre vekene i Uganda til det fulle, og me har planen klare. For før me setjar oss på flyet til Noreg skal me først til Mbale ein siste gong. Der skal me ha life skills training med nokon ungdommer, eg skal spele meir handball, me skal i Tom sin introduction og me skal sei hade til alle våre kjære venner i Mbale. Etter Mbale setjer me kursen for Kisoro, kor me skal ha førstehjelp seminar og sjå korleis det har gått med dei ungdommane som me trente i life skills før jul. Ikkje minst skal eg kose meg med ungane på skulen og ungdommane i Mulago og dei konge menneskene som arbeider på Stromme kontoret i Kampala.

Since last time….

We have been in Rwanda to visist CHRISC Rwanda, hotel Rwanda and memorial center.

We have been in Arua to have school program/ first aid workshop in Arua.

I have been in Mbale and had to much fun playing handball

Oppdatering på livet i Uganda

Tida går så alt for fort her i Uganda. Litt trist å tenkje på at me bare har to månder igjen. Samtidig skal det blir godt å komme tilbake til Noreg igjen.  Her er litt bilder frå dei siste hendelsane i Uganda:

Me har vore på «village» besøk sjå Tom: CHRISC Mbale koordinatoren.

 

Me har hatt førstehjelp seminar i Mbale

 

Me har vore på fotballkamp, og sett CRO vinne!

Førstehjelp seminar i Ndejje

A real village adventure in Uganda

On Valentines Day, which actually is a big day here in Uganda we travelled to visit CHRISC Mulira local group in Ndejje. The four people from the national office Peter, Justus, Serina and me had a day filled with new experiences and fun. Our day started with a walk in the village, while Kaddu the district coordinator showed us all the different fruits that they grow in the village. After the walk it was time for church and prayer. It didn’t get very much of what they were saying because they were talking luganda, but after a while everyone was looking at Serina and me, and it was our time to present our selves for the community.

When the service was finish we all gather outside church and started to plant the 72 mango and avocado trees that we had brought from Ndejje. The whole village was participating in the activity and every house had a hull ready to plant their tree in. when we walked through the village I almost felt like I do on the 17^th of May back home. Every family in the village was a part of the tree planting and I really felt that this was something that they felt was theirs. I felt that I recognized some of the same spirit that we have in my village back home in Norway. I have been trying to tell people  what`s so special about living in a village, but its not easy. But visiting this village in Uganda shows me that, it is not only in Norway that living in a village is a special experience.

 Our trip through the village ended at the football field, and her we were entertained by the local CHRISC drama group. They played, danced and had different games for us. Amazing! Kaddu, the district coordinator also had some kicking AIDS out game with all the participants, before we played a football match and all the guests had to have a speech. But before we left Mulira, they gave us 5 sugarcanes, 2 jack fruits, one papaya, too many sweet potatoes and one basket each. So it was four tiered, happy and sunburnt people who went back to Kampala after a brilliant adventure in Ndejje.

Følelsen av hjelpeløyse

Skuleferien er over, og me og alle elevane er tilbake på St Martin. Veldig godt å møte alle igjen etter ein lang ferie. Timeplanen vår er ikkje heilt fastsett ennå, så enn så lenge tar me det litt som det kjem og bare har mange leiker med dei. Medan me hadde P4 sist veke, var det ein gut som ikkje ville være med å leike. Når eg gjekk bort for å snakke med han og spurte kvifor han ikkje ville være med, fekk eg dette svaret: «I`m hungry, I dont have energy to play»

Sjølv om eg heile tida har vist at det er mange av ungane på St Martin som har det tøft, var det eit slag i ansiktet å høyre det. Men kanskje det aller verste med det var følelsen av hjelpeløyse t. Klart eg kunne kjøpt noko mat til guten, slik at han kunne vore mett den dagen, men kva skulle eg gjort med alle dei andre ungane som også er svoltne fordi familien ikkje har råd til mat? Av og til blir eg bare heilt overvelda av kor hjelpelaust alt følast og at det å vær unge i Uganda ikkje alltid gir deg rett til det som me i Noreg ser på som heilt grunnleggane for eit barn, nemleg det å mett, og ha energi til å være med dei andre i klassen å leike.

 

Vår lille verd

Mange meiner at kristen Noreg er lite, og det er forsåvidt sant. Men eg vil påstå at verda generelt er ganske liten. I går på vei inn til kyrkja, møtte eg ein frå Rwanda som snakker norsk og har budd på Sandes i fleire år. Ganske kult, eller kva?

Volunteer training

This week we started to have volunteer and sports training for the youths in Mulago. We have had 5 good days together with good teaching, (about teamwork and leadership), funny games, football/ volleyball and Serina and I have met some many engaged and cool people.

“Don’t let anyone look down on you because you are young, but set an example for the believers in speech, in life, in love, in faith and in purity.” 1 Tim 4,12

Afrikansk husmor uten vaskemaskin

Det å flytte for seg sjølv er ikkje bare bare. Du må rydde, vaske og lage maten din sjølv. Og viss du flytter for deg sjølv for første gong i Afrika, er det mange ting du fort savner. For min eigendel, er savnet etter vaskemaskinen det største. På Hald var det liksom stress å setje på dei to maksinane i veka, for så å henge opp kleda eller legge dei i tørketrommelen. Men det er litt meir arbeid å vaske alle klede for hand, dette har resultert i at viss det er ein flekk på singeletten eller buksa, fungerer det heilt fint å bruke dei ein dag til. Men me blir betre å betre til å vaske, men Peter forstår ikkje kvifor me ikkje fekk eit vaskekurs på Hald. Med alle dei ulike måtane å forbrede oss på uteoppholde, glømte dei kanskje det viktigaste, nemleg korleis klare seg utan vaskemaskin. Ein ting er i allefall sikkert, eg skal ikkje klage på at eg må setje på ein eller to maskiner i veka med kleder når eg kjem tilbake til Noreg.

Kanskje eit litt svart bilde på livet uten vaskemaskin, for me klarer oss eigentleg veldig fint, etter å ha fått litt vaskeundervisning av dei supre guttane våre

!

A good, but different christmas

One of the things I been very exacted about with this year at Hald in Uganda is how it is to celebrate Christmas in an other country then Norway, with out my family, friends and all the Norwegian Christmas traditions. We tried to continue some of our Christmas traditions here in Uganda and Kenya, but it was not the same taste of the gingerbreads, our Christmas tree was not the same as back in Norway and it not the same to walk around a plame and sing Christmas carols. I have to admire that I never got the Christmas feeling this year, even if we tried. The only time I felt it was Christmas, was when we were shooping at Mr Price (a clothing store/ nesten som H&M i Norge) and they had Christmas carols and I had the shooping feeling for the first time in Africa.

This made me think about what Christmas really is about? Maybe Christmas has become to materialistic and only an opportunity for the store to earn some extra money. Isn’t Christmas about something more, about Jesus being born to save you and me, about families and friends having a good time together and for us to let people around us know that we care about them?

Even if my Christmas in 2009 was very different from what I am used to, I had a good Christmas with the other girls in Mombasa, even without all the pressure of baking all the 7 different Christmas cakes, washing the flat and buying all the presents. Instead of trying to make every thing perfect we enjoyed our self with a good meal, one present for each person and singing Christmas carols around the Palme on the beach.